Jeg har skrevet en bok! Den heter Essayskriving: kort og klart og er utgitt på Høyskoleforlaget. Boken er til salgs i de fleste store bokhandlene, inkl. Akademika, Bokkilden, Norli, Tanum og Ark.

Bent Johan Mosfjell, som er redaktør for Bokavisen, har denne kommentaren til boken: ”Imponerende kortfattet og praktisk. Sjelden har så mange hatt mulighet til å lære så mye fra så lite.”

Vil du lære mer om essayskriving? Ta en titt på boken! De fleste bibliotekene har kjøpt den inn, og dersom du vil kjøpe den selv, anbefaler jeg nettbokhandlene til Akademika og Bokkilden — der er den nemlig billigst (102,-)!

Innholdsfortegnelse:

Skriving – et håndverk

Kap. 1: Hvordan planlegge

Kap. 2: Hvordan lese og ta notater

Kap. 3: Hvordan finne ut hva du skal skrive om

Kap. 4: Hvordan lage et skjelett

Kap. 5: Hvordan få kjøtt på beinet

Kap. 6: Hvordan kladde

Kap. 7: Hvordan redigere

Kap. 8: Etterarbeid

Appendiks: kildehenvisninger og litteraturlister

Anbefalt litteratur

Forord: ”Skriving – et håndverk”

Når du er student, må du ofte skrive essay. Disse skal:

- besvare en tydelig problemstilling

- ha en logisk struktur

- være basert på et pensum

Hvordan skriver du slike essay?

Det er det antagelig få som forteller deg. Da jeg var student, sa de fleste foreleserne at de verken kunne eller ville fortelle hvordan man skriver essay. Grunnen, sa de, er at essayskriving er individuelt og at alle må finne sin egen stil. Derfor kom de bare med generelle formaninger, slik som «jobb strukturert», «finn en god problemstilling» og «underbygg påstander» – som om noen av oss hadde trodd noe annet.

Det er sant at skriving er individuelt. Det betyr derimot ikke at generelle formaninger er veien å gå. Skriving er nemlig et håndverk – akkurat slik som snekring, maling og sying – og man lærer ikke et håndverk av generelle formaninger. Man lærer et håndverk av å følge konkrete råd og instruksjoner, og av å skreddersy sin egen arbeidspraksis etter hvert som man blir varm i trøya.

Denne boken er derfor ikke en tradisjonell bok om skrivekunst. Den likner mer på en instruksjonsmanual fra IKEA: Den forklarer, kort og klart, hvordan du kan gå frem fra du sitter med pensum foran deg til du har skrevet et ferdig essay.

Takk til Thomas M. Johanson, Fredrik Meyer, Niklas Didrik Hellum, Olve Hagen Wold, Yulia Panina, Helle Kjos Brask og Carl Martin Rosenberg for gode kommentarer og forslag til boken.

I’m happy — and a little proud — to say that I’ve gotten my own desk (picture) at Faculty of Philosophy, University of Oxford! It’s in a large, lovely office that I share with two other doctoral students, Michelle and Matt.

I have quite a lot to do while I’m here, but my main aim is to write a paper that I tentatively title “Hedonism and the Mystery of Value.” Though the paper will deal with some rather complex problems concerning the ontology and epistemology of values, it will be accessible to non-philosophers — and, strange as it may sound, I plan to structure in a way resembling a mystery story.

I will keep readers of this blog up to date on my writing, and publish parts of the paper as I complete them. If you read my blogposts in the weeks ahead, you’ll get a to-the-point presentation of the core problems in philosophical value theory as well as an explanation of how hedonism solves these problems in an ingenious manner.

For noen dager siden hadde jeg en artikkel i Dagbladet titulert “Krenk i vei!”. Artikkelen ble mer populær enn jeg hadde forventet: I skrivende stund har 1729 brukere delt den på Facebook! Underlig nok har det så langt ikke kommet et eneste motinnlegg.

KRENK I VEI

Ole Martin Moen
Stipendiat i etikk, UiO

Da paven besøkte Storbritannia i fjor, samlet tusener seg i gatene og gjorde det klart hva de mente om pavekirken: At den er en brems for opplysningsideer og likestilling som ikke er velkommen i det moderne Storbritannia. Slagord florerte. «Nope Pope!» «Pope Go Home!»

De fleste mener at en stor og autoritær religion som katolisismen må tåle slike protester. Men spør deg selv: Hvordan ville en tilsvarende protest mot islam bli møtt? Nokså annerledes. Slagord som «Nei til imamer!» og «Imamer dra hjem!» er knapt å høre. Ingen vil si at islam ikke er velkommen i moderne europeiske land. Geert Wilders måtte møte i retten. …

Earlier today I was walking around at the Faculty of Philosophy, University of Oxford, looking — as I often do — at the bookshelfs. Then I saw this one. I don’t know who owns it, but isn’t there is something that looks familiar?

I stepped on a chair. From there, it looked like this. Something seemed to be covered by Bulletin of Death and Life Studies, G.O.D. is Great, and Derrida Today.

What is it?

(No, I really don’t know who owns the shelf and I did not put the books there.)

I’m at University of Oxford this semester, as a visitor at the Oxford Uehiro Centre for Practical Ethics. I arrived this afternoon, and here’s my first blog post on my stay here. It will not be the last.

The welcoming committee, Charles and Adam:

My room, which I rent from another doctoral student in philosophy. He’s in Austria this semester.

Bookshelf (thus far):

The view from my room:

The staircase leading up to my room:

My house (yes, I’m definitely in Britain), which I share with four other students:

I have a short piece on Anders Breivik’s manifesto in today’s The Independent. For some strange reason, the opinion editor changed the title from “The Jihadist Anders Breivik” to the “Breivik’s manifesto for martyrdom in a holy war”. Anyway, here it is:

The Jihadist Anders Breivik

Anders Breivik, who last week killed 76 people in two terrorist attacks in Norway, claims to be defending the western world against islamisation. That is paradoxical, for in his manifesto – a 1,500-page work in which he explains his actions – one finds ideas that are everything but Western.

In the manifesto, titled “2083 – A European Declaration of Independence”, Mr Breivik argues for the establishment of a strict, patriarchal society. Men shall dominate, women shall submit – and when women leave the house, they should dress decently. Breivik wants divorce to be harder to obtain, and abortion and homosexuality banned. Schoolchildren should be taught in gender-segregated classes.

Breivik seeks to tear down the divide between religion and politics. Politics, he proclaims, should be dictated by a strict interpretation of a certain Semitic religion. Schools should indoctrinate their students in this religion, freedom of speech should be brought to an end, and the media should be censored.

Breivik wants to create this society – the ideal society, in his view – through the use of violence, and has in a fatwa-like manner sentenced millions of people to death. He regards himself as a martyr who will force the world to submit, and is convinced he will be rewarded after death for having slaughtered civilians in a holy war.

Why, then, didn’t Mr Breivik move to Iran?

I have an article on Somali piracy in today’s Washington Times. Thanks to Onar Åm, Thomas M. Johanson, Fredrik Meyer, and Mara Constantine for comments. In the article, I quote Rudyard Kipling’s poem “Danegeld” (1911). The poem is well worth reading in its entirety. Here it is:

DANEGELD

by Rudyard Kipling

It is always a temptation to an armed and agile nation
To call upon a neighbour and to say: –
“We invaded you last night–we are quite prepared to fight,
Unless you pay us cash to go away.”

And that is called asking for Dane-geld,
And the people who ask it explain
That you’ve only to pay ‘em the Dane-geld
And then you’ll get rid of the Dane!

It is always a temptation for a rich and lazy nation,
To puff and look important and to say: –
“Though we know we should defeat you, we have not the time to meet you.
We will therefore pay you cash to go away.”

And that is called paying the Dane-geld;
But we’ve proved it again and again,
That if once you have paid him the Dane-geld
You never get rid of the Dane.

It is wrong to put temptation in the path of any nation,
For fear they should succumb and go astray;
So when you are requested to pay up or be molested,
You will find it better policy to say: –

“We never pay any-one Dane-geld,
No matter how trifling the cost;
For the end of that game is oppression and shame,
And the nation that pays it is lost!”

Over the last couple of weeks, the Ayn Rand Center (ARC) has debated the think tank Demos in the WNYC’s “First Principles” debates series. The debates center around this question:

Should the state be concerned solely with protecting its citizens from force (ARC), or should it do more, like providing its citizens with health care, housing, education, etc. (Demos)?

ARC has been less convincing than they could have been. The reason why, in my judgment, is that they have permitted Demos to evade a crucial underlying issue, namely this:

Jeg har skrevet et kort innlegg hos Minerva. I innlegget tar jeg til orde for at dersom man er både ateist og liberalist, så har man – kanskje litt overraskende – en god grunn til å være tilhenger av statskirken. Utdrag:

.

I boken “Frihet og religion” argumenterer Torkel Brekke i tankesmien Civita for et administrativt og økonomisk skille mellom stat og kirke. Som ateist må jeg si meg uenig.

Hvert år får Den norske kirke fire milliarder kroner i overføringer fra det offentlige. Den har praktbygg i hvert tettsted. Millioner av nordmenn har fått forkynnende undervisning i skolen. Universitetet i Oslo utdanner prester. Luthersk kristendom er favorisert av Grunnloven. Den norske kirke har forutsetninger som andre tros- og livssynssamfunn knapt kan drømme om. …

Jeg har skrevet et essay om dyr og lidelse for Salongen.no – Nettstedet for filosofi og idéhistorie. Utdrag:
.

Forrige uke satt mange med en klump i halsen og så på videoklipp fra norske pelsdyrfarmer. Det er tungt å møte blikkene til mink og rev med avspiste ører og åpne sår i trange og skitne bur. Men har vi egentlig grunn til å bekymre oss?

Når dyr lider, vekkes mange følelser – og ved siden av følelsene, reises mange spørsmål. Noen av spørsmålene er filosofiske, og de har fulgt oss gjennom filosofihistorien: Hva skjer når dyr lider? Hvordan oppfatter dyr smerte? Hvilke etiske forpliktelser, om noen, har vi overfor dyr?

Spørsmålet «hva skjer når dyr lider?» er i én forstand et naturvitenskapelig spørsmål. Det er et spørsmål om dyrs fysiologi og psykologi og tilhører derfor biologien. Spørsmålet har derimot også en filosofisk side. For uansett hvor mye biologisk kunnskap vi tilegner oss, uansett hvor mye vi observerer og dissekerer, ser dyrs bevissthet alltid ut til å ligge utenfor kunnskapens grenser. Uansett hvor mye vi lærer om en rev i en pelsdyrfarm, ser vi aldri ut til å kunne besvare det kanskje mest sentrale spørsmålet: Hvordan oppleves verden for denne reven? …

En forkortet utgave av dette innlegget stod på trykk i Universitas 22. september 2010.

Noen ganger bør man være høflig. Ane Krogsæter Arre ved Lektorprogrammets programutvalg er høflig når hun skriver at Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) står overfor “organisatoriske utfordringar” og har “eit stort potensial for forbetring”. Gro Elisabeth Paulsen i Norsk Lektorlag er også høflig og avmålt når hun omtaler PPU som “livsfjernt” og sier at “Instituttet har ikke klart å gjøre noe med problemene på over 30 år” (Universitas 15/9-2010). Jeg har ikke tenkt å være høflig.

Jeg var PPU-student i 2009/2010. Dessverre kan jeg ikke skylde på at ingen advarte meg. Etter fem år på UiO hadde jungeltelegrafen for lengst nådd frem. Og la oss være ærlige: Alle med litt fartstid på universitetet vet at PPU er tøv. Alle himler med øynene når noen nevner ILS, Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling ….

On October 21, 2010, I will give a lecture titled “Pleasure and Pain” at the Norwegian Institute at Athens, Greece.

Here’s the teaser: Pleasure and pain play important roles in our lives. But what kind of experiences are they? Are pleasure and pain perfect opposites? How is feeling pain different from seeing red? Can we ever be mistaken about the hedonic level of an experience? In this lecture, Ole Martin Moen will explore these and other philosophical questions related to pleasure and pain. His overall view is that, in the end, pleasure and pain are easier to understand than philosophers tend to think.

Here is the invitation (doc).

Etter fire års midlertidig ansettelse, har arbeidstagere krav på fast stilling. Det fastslår Arbeidsmiljølovens §6.1. Fagforeninger liker denne paragrafen: De tenker at den hjelper folk inn i faste stillinger.

Selvsagt er det bra at folk får faste stillinger. Det betyr derimot ikke at paragrafen er til hjelp.

I nyeste Uniforum kommer problemet frem i lyset: Nå må partikkelfysikeren Bjørn Samset forlate UiO og forlate sitt forskningsfelt. Han kan nemlig ikke være midlertidig ansatt i flere år, og det er ingen fast stilling ledig innen hans felt. Derfor forsvinner nå en dyktig forsker – en forsker som kanskje, dersom tre-fire år med videre midlertidig ansettelse hadde vært mulig, kunne ha blitt førsteamanuensis.

Det triste er på vei til å bli tristere. To stipendiater har i sommer saksøkt UiO fordi de har vært i stipendiatstillinger i fire år, og ikke får den faste stillingen de mener å ha krav på. De har Forskerforbundet i ryggen. Dersom stipendiatene får medhold, er dette kanskje bra for de som nå er stipendiater – slike som dem og meg – men det vil også skape et problem: Det blir livsfarlig for universiteter å ansette stipendiater. Antagelig vil det fjerne stipendiatordningen, og gjøre Ph.D.-stipendiater til Ph.D.-studenter. Disse to UiO-stipendiatene vil derfor kunne karre seg litt opp — på bekostning av de som kommer etter dem. På samme måte har de som kjempet frem 4-årsregelen karret seg litt opp — på bekostning av slike som Bjørn Samset.

Her er tragediens logikk: Tenk deg at det er bra å bli ansatt som X, bedre å bli ansatt som Y og best å bli ansatt som Z. De som er ansatt som Y ønsker derfor å bli ansatt som Z. Følgelig kjemper de frem en lov som sier at alle som er ansatt som Y skal bli ansatt som Z. Dette er bra for Y-ene. Det gjør det derimot umulig å avansere for de som er ansatt som X. Nå kan de nemlig ikke avansere før noen vil ansette dem som Z. Dermed karret noen Y-er seg et hakk videre – og trakk stigen opp etter seg.

Illustrasjon: Wikipedia Commons

Denne artikkelen ble publisert av Liberaleren 3. mai 2010. Illustrasjon: Wikipedia Commons

Mange liberalere smiler nå som Liberal Democrats (LD) har over 30% oppslutning på britiske meningsmålinger — og i én forstand har de grunn til å smile. LD vokste ut av Liberal Party – John Stuart Mills gamle parti – og går til valg på å gjennomføre flere liberale reformer: De vil gjøre representantene i Overhuset valgbare og føre strengere kontroll med korrupte parlamentsmedlemmer (Liberal Democrat Manifesto 2010, s. 4). De ønsker en “Freedom bill” for å beskytte “civil liberties” (87), de har som uttalt mål “to break down trade barriers” (66) og de vil ha mindre “red tape” (25).

Dette er gode, liberale forslag. Når man leser Liberal Democrat Manifesto fra perm til perm, derimot, finner man også mye illiberal politikk. Dessverre finner man så mye av det at man kan spørre seg om ikke de liberale forslagene drukner.

Fine ord
Det første som slår en når en leser Liberal Democrat Manifesto, er den utstrakte bruken av ord som ikke betyr noe. LD vil at alt skal være “fair” – det sier de fire ganger på forsiden av manifestet – og slagordet er “Change that works for you”. De ønsker “a better future” (9). Liberalere vet at svada er et dårlig tegn.

Penger hit, penger dit
LD beskylder de konservative for å drive særinteressepolitikk gjennom å ville kanalisere mer penger til øvre middelklasse. Dette er en god liberal kritikk, men dessverre er LDs politikk nesten helt lik de konservatives. Forskjellen er bare at LD vil kanalisere penger til lavere middelklasse i stedet. LD vil ha en frikortgrense på 10.000 pund, hvilket gir mindre bidrag fra deres gruppe, og de vil stramme inn beskatningen av de rike. Grunnene LD oppgir i manifestet oser av særinteressekamp: De skriver at “Families are finding it hard to make ends meet” (8), og at det er viktig “to protect families from unfair bills” (49). “Unfair” er selvsagt ikke klarere definert enn “fair”. Videre vil de beskatte for å gi folk “winter fuel payments” (18) og subsidiere lån til huseiere (23). For å få stemmer fra barnefamilier, lover LD “20 hours free childcare for every child” (49). Dette handler verken om å hjelpe fattige eller om å bygge et godt samfunn. Det handler om særinteresser.

LD ønsker også mer geografisk omfordeling. De vil “ship 400 million pounds to refurbishing shipyards in the North of England and Scotland” (58), og de vil gi bønder statlig garantert minstelønn, spesiallån og direkte overføringer (84). For å dekke over det brutale spillet om omfordeling mellom regionene, sier LD at overføringene fra England til Skottland, Wales og Nord-Irland skal baseres på en “needs-based formula” (92). “Formula” er et pent ord for bikkjeslagsmål.

Tungrodde statlige monopoler
LD mener at tungrodde statlige monopoler bør opprettholdes. De innrømmer at National Health Service, som koster 100 milliarder pund i året, fungerer dårlig, og gjør helse til “a political football” (53) som sparkes hit og dit etter hva som gir flest stemmer. LD mener derimot ikke at løsningen er privatisering. LD vil ha “a series of reforms” (43).

Det samme gjelder postverk, buss og tog. LD innrømmer at heller ikke disse monopolene fungerer, og hevder at det trengs politiske vedtak for å åpne skinneganger som Network Rail har stengt (78), for å “keep post offices open” (71) og for å “bring in stop-on-request for night buses”. Som LD sier det: “You should be able to ask the driver to let you off between stops, so you’re as close to home as possible” (73). Hvis LD er et liberalt parti: Hvorfor slår det dem ikke at slike absurde problemer oppstår i statlige monopoler, ikke i private bedrifter? Hva tror de er grunnen til at de slipper å bruke milliarder av pund og endeløse politiske vedtak for å sikre jevn og god tilgang på sko, klær, datamaskiner, musikk, bøker, hotellopphold og biler?

Økonomi og magi
LD hevder at årsaken til finanskrisen er at “banks have been allowed to ride roughshod over our economy” (4). Løsningen, hevder de, er å “break up the banks”, innføre mer “international regulation of the financial markets” og opprette en “Infrastructure Bank”, et “Council of Financial Stability”, et “Creative Enterprise Fund” og en “Universal Service Code”, i tillegg til å gjennomføre en statlig “one-year economic stimulus” (17, 21, 54, 57). LD spør seg ikke om det kanskje var nettopp reguleringer og statlige stimuli som førte til finanskrisen.

Miljø og magi
I Liberal Democrat Manifesto er økonomi og miljø nært knyttet sammen. LDs hovedforslag er oppsummert slik på forsiden av manifestet: “Creating jobs my making Britain greener”. Dette lyder genialt. Kanskje litt for genialt. Forslaget lider av tre grunnleggende problemer: For det første får man ikke flere jobber av å gjøre Storbritannia grønnere. Med mindre politikerne kan trylle, flytter de bare jobber fra et sted i øknomien til et annet. For det andre er det groteskt å vedta lover for å “skape jobber”. Ethvert samfunn står overfor en enorm mengde uløste oppaver, og å “skape jobber” betyr å kanalisere verdifull arbeidskraft til unyttige (eller mindre nyttige) formål. For det tredje er det absolutt ikke sikkert at Storbritannia bør bli grønnere – i alle fall ikke slik LD ønsker.

LDs grønne målsetninger er nemlig radikale: De ønsker et “zero-carbon Britain by 2050” (23). Samtidig ønsker de å “reject a new generation of nuclear power stations” (59), og i stedet bruke “renewable energy” (59). I fjor forsøkte vi å bruke bare en brøkdel mer fornybare ressurser enn hva LD drømmer om. Da ble vi vitne til massive sultkatastrofer. Siden vi brukte potensiell mat til drivstoff, skjøt matprisen i været. Vi har begrensede ressurser, vi har en verden med desperat fattigdom og vi har samfunn som trenger energi. Når man da ønsker å redusere til 0% det som i dag utgjør 98% av verdens energiproduksjon – uten å ta i bruk kjernekraft – fronter man en umenneskelig gaiaisme. I grunnen kommer umenneskeligheten eksplisitt frem i ønsket om en “zero-carbon economy”. Mennesker består av 18% karbon.

Forsvar og kriminalitet
LD vil hindre Iran å få atomvåpen, men kun gjennom “a diplomatic route of active engagement” (68). De vil også legge press på “Israel and Egypt to end the blockade of Gaza” (68), og ønsker “multilateral disarmament” (65). Her stårLD til venstre. De står også til venstre i kriminalpoltikken. Selv om LD mener at dagens kriminalpolitikk verken klarer å “stop crime” eller “tackle reoffending” (74), vil de gjøre den enda mykere, bygge færre fengsler og dømme en større andel lovfrytere til “community service”. LD skriver at “penalties … do not deter criminals” (71).

Innvandring
LD mener at Storbritannias innvandring er “in chaos” og at “no one has an idea” (75). LD vil ha flere og bedre reguleringer. De diskuterer ikke muligheten for færre reguleringer, og for å åpne landegrensene. På noen områder ser det ut til at LD ønsker å lukke dem: For eksempel vil de “Make it illegal for a Local Health Board to allow a doctor to work in the UK without passing robust language and competence tests” (44).

Labservaties? Libservatives? Liblabs?
LD bruker fine slagord. De vil ha “radical political reform” og flytte makt “into the hands of people” (86). Men disse slagordene er Nytale. Her er tre avsluttende eksempler på orwelliansk språkbruk:

LD skriver at de vil kutte reguleringene av live-musikk på puber, og at de vil fjerne kravet om “entertainment lisence”. Flott! Men hva vil de i stedet? De vil “reintroduce the rule allowing two performers of unamplified music in anylicensed premises” (46, min kursivering).

LD skriver at en medieverden “free from government interference and pressure is essential to a free and democratic society” (46). Dette lyder også fint. Men hva vil de i stedet? De vil ta mer skattepenger fra andre medier og overføre disse til statskanalen BBC for å “provide impartial news” (46).

LD skriver at de vil “help consumers to choose” (84).

Det er sant at LD har visse gode sider, og kanskje er de et lite hakk bedre enn Labour og Conservatives. Men LD står ikke for en frisk, ny, liberal politikk. De står for gammel politikk under nye slagord. Når man går tett inntil, ser man Gordon Browns gamle rynker under Nick Cleggs glatte smil.