Ole Martin Moen I’m a Post-Doctoral Research Fellow in philosophy at Center for the Study of Mind in Nature, University of Oslo. I work in ethics, philosophy of mind, and philosophy of technology. Here's my CV. I'm @oleMMoen on Twitter.

Transhumanismens tidsalder


Av Ole Martin Moen. Publisert
Samtiden 4/2014 ss. 126-132.

En del konstanter har fulgt oss mennesker opp gjennom historien: Vi har fått genene våre som en følge av en rekke vilkårlige hendelser, slik som at foreldrene våre møttes der de gjorde og hadde samleie. Etter å ha blitt født har vi vokst opp, blitt eldre og til slutt dødd. I løpet av livet har vi hatt knapphet på mat og andre materielle goder, og har måttet arbeide for å fremskaffe ressursene vi trenger. Dette er en del av de fysiske og biologiske rammene for tilværelsen vår. Ulike religioner og kulturer har forstått disse rammene på ulike måter, og har satt dem inn i ulike sammenhenger. Rammene har likevel fulgt oss.

Konstantenes oppløsning

Et av særtrekkene ved samtiden er at et produkt av kulturen vår – teknologi – er i ferd med å endre mye av det som i fortiden har vært fysiske og biologiske konstanter. Vi trenger ikke lenger å bli til ved en tilfeldighet …

Read more

Review of Michael Huemer’s ‘The Problem of Political Authority’

I have reviewed Michael Huemer’s latest book, The Problem of Political Authority, for Philosophical Quarterly (Vol. 64, No. 254). The book is a defense of libertarian anarchism. I’m impressed, but not convinced.

We are all against theft, extortion, and kidnapping. But when the state does strikingly similar things, and these are called expropriation, taxation, and imprisonment, our estimations change. The state and its agents, we think, may rightfully do many things that individual citizens may not do. What gives them this privilege? This is what Michael Huemer calls ‘the problem of political authority’ and, in his view, such authority does not exist.

Huemer examines the central justifications for political authority: actual and hypothetical social contract theories, democratic theories, consequentialist theories, and theories that appeal to fairness. He argues that they all fail and seeks support for this by appealing to widely shared intuitions about when we are justified in using coercion to reach our goals. …

Read more

Problematisk menneskeverd

Jeg har anmeldt Morten Magelssens bok Menneskeverd i klinikk og politikk i nyeste utgave av Norsk filosofisk tidsskrift (nr 3-4, 2013, s. 315-17).


PROBLEMATISK MENNESKEVERD

Anmeldt av Ole Martin Moen

I Menneskeverd i klinikk og politikk tar Morten Magelssen for seg en rekke bioetiske temaer – abort, fosterdiagnostikk, assistert befruktning, eutanasi og legers reservasjonsrett – og nærmer seg disse fra et kristent ståsted, der det førende prinsippet er respekt for menneskeverd.

Boken forholder seg til bioetisk debatt, medisinsk debatt og pågående samfunnsdebatt, og henvender seg til etikere, leger og andre med interesse for bioetikk. I så måte er boken suksessfull. Den gir en lettfattelig innføring i emnene den diskuterer, og forfatteren bruker mye tid på å formulere problemstillinger klart og presist, redegjøre for rommet av mulige svar og drøfte disse systematisk. Flere argumenter som støtter forfatterens konklusjon, men som ikke holder mål, blir avvist, noe som gir boken troverdighet og tyngde som en filosofisk debattbok. …

Read more

Teknologietikk på Verdibørsen

Denne høsten har jeg diskutert to problemer innen teknologietikk på Verdibørsen på NRK P2. Den ene reportasjen handlet om cryonics, og heter “Jeg vil fryses ned når jeg dør”. Den andre handlet om hvorvidt vi bør bruke medisinsk teknologi til å bli mer moralske, og heter “Må vi forbedre vår moral?” Klikk for å lytte!

Read more

Den siste hedonist

Morgenbladet har intervjuet meg om doktoravhandlingen min (klikk på bildet for å lese hele intervjuet). Journalist Alfred Fidjestøl og jeg diskuterer hedonismens forhold til mye forskjellig, deriblant egoisme, språkfilosofi, rusmidler, miljø, sex, dyreveldferd og liberalisme.

En psykolog ved NTNU har kritisert meg i innlegget “Ole Martin Moens tre nydelige feil”.

Jeg svarer ham i “Filosofi, psykologi og hovmod”.

Read more

Is prostitution harmful?

My article on prostitution, titled “Is Prostitution Harmful?”  (PDF), has now been published (Open Access) by Journal of Medical Ethics. Here’s the abstract:

A common argument against prostitution states that selling sex is harmful because it involves selling something deeply personal and emotional. More and more of us, however, believe that sexual encounters need not be deeply personal and emotional in order to be acceptable—we believe in the acceptability of casual sex. In this paper I argue that if casual sex is acceptable, then we have few or no reasons to reject prostitution. I do so by first examining nine influential arguments to the contrary. These arguments purport to pin down the alleged additional harm brought about by prostitution (compared to just casual sex) by appealing to various aspects of its practice, such as its psychology, physiology, economics and social meaning. For each argument I explain why it is unconvincing. I then weight the costs against the benefits of prostitution, and argue that, in sum, prostitution is no more harmful than a long line of occupations that we commonly accept without hesitation.

Three peer reviewed commentary articles, by Scott A. AndersonRosalind McDougall, and Anna Westin, have now been published. I reply to Anderson and McDougall here, and Westin here.

The article has generated some online debate. Most interesting is series of three blogposts (part 1, part2, part 3) by legal scholar John Danahar (Keele), who discusses my argument in great detail. Here’s a story at BioEdge.

Read more

My doctoral dissertation

Click on it to view my dissertation as a .pdf.

Read more

Don’t give money to beggars

I recently wrote a blog post for the Oxford Practical Ethics Blog titled “Don’t give money to beggars.” A more elaborate version of that blog post is forthcoming in Think (Cambridge University Press).

I have sometimes given money to beggars. On cold autumn days, when a homeless man has seemed to be in need of some money to buy food or a cup of coffee, I have occasionally dropped him a few coins. Those coins, I have thought, mean much more to him than they do to me, and giving is a nice thing to do. Upon reflection, however, I have come to change my mind, and now I don’t give money to beggars. Let me explain why.

Read more

The Unity and Commensurability of Pleasures and Pains

.
Ole Martin Moen, Univ. of Oslo. Forthcoming in Philosophia (Springer).
ABSTRACT: In this paper I seek to answer two interrelated questions about pleasures and pains: (i) The question of unity: Do all pleasures share a single quality that accounts for why these, and only these, are pleasures, and do all pains share a single quality that accounts for why these, and only these, are pains? (ii) The question of commensurability: Are all pleasures and pains rankable on a single, quantitative hedonic scale? I argue that our intuitions draw us in opposing directions: On the one hand, pleasures and pains seem unified and commensurable; on the other hand, they do not. I further argue that neither intuition can be abandoned, and examine three different paths to reconciliation. The first two are response theory and split experience theory. Both of these, I argue, are unsuccessful. A third path, however—which I label “dimensionalism” —succeeds. Dimensionalism is the theory that pleasure and pain have the ontological status as opposite sides of a hedonic dimension along which experiences vary. This view has earlier been suggested by C. D. Broad, Karl Duncker, Shelly Kagan, and John Searle, but it has not been worked out in detail. In this paper I work out the dimensionalist view in some detail, defend it, and explain how it solves the problem of the unity and commensurability of pleasures and pains.

Introduction: Two Opposing Intuitions

Think of these three pleasurable experiences: The taste of ice cream, the feeling of being loved, and the excitement of reading a detective story. Do these experiences share a single quality that accounts for why they are all pleasures? Similarly, think of these three painful experiences: The searing burn after having touched a hot stove, the sting of a pinprick, and the feel of a pressing headache. Do these experiences share a single quality that accounts for why they are all pains? This is the problem of pleasure and pain unity. Moreover: Are all pleasures and all pains rankable on a single, quantitative hedonic scale? This is the problem of pleasure and pain commensurability. These two problems—which, as we shall see, are closely interrelated—are jointly the topic of this paper.

Read more

Hedonismens historie

.Av Ole Martin Moen

Hvilke ting i livet er verdt å ha, ikke bare som midler henimot andre mål, men som mål i seg selv? Hedonisme er teorien om at bare én ting er verdt å ha som et mål i seg selv – nytelse (gr. hēdonē) – og bare én ting verdt å unngå som et mål i seg selv – smerte. Hedonister trenger ikke å benekte at slike ting som kunnskap, vennskap, ære, helse og rettferdighet er genuint verdifulle. Det eneste hedonister må benekte, er at disse er verdifulle for sin egen del. Ifølge hedonister har disse, og alt annet i livet, verdi bare som midler henimot målet å fremme nytelse og unngå smerte.

I én forstand er hedonismen en radikal posisjon. Kan virkelig alt av verdi være reduserbart til nytelse og smerte? Hadde en verden uten nytelse og smerte vært en verden helt uten verdier? I en annen forstand er hedonismen en plausibel posisjon, for det er noe unektelig godt og bra over nytelse, og noe ondt og dårlig over smerte – og innenfor rammene av et sekulært verdensbilde er det ikke åpenbart hva annet som kan gi opphav til godt og ondt.

Hedonismen er en svært utbredt og svært kontroversiell etisk teori i idéhistorien: Platon og Aristoteles diskuterer hedonisme inngående, Epikur forsvarte hedonisme og de klassiske utilitaristene var hedonister. Målet med denne artikkelen er å trekke de lange linjene i hedonismens historie. …

Read more

Op-ed: “Did Ayn Rand Eat Babies for Breakfast?”

I have an op-ed on Ayn Rand in Forbes. So far, it has been shared 1,400 times on Facebook!

According to Mahatma Gandhi, revolutionaries are first ignored, then laughed at, then attacked—and then they win. Reading George Monbiot’s piece on Ayn Rand, “How Ayn Rand became the new right’s version of Marx” (The Guardian), has made me think that Gandhi could have included an intermediary step between laughter and attack: a step where the adversaries are no longer able to laugh, yet still lack the arguments necessary to launch an attack, thus do what they can to smear.

Monbiot makes his intention clear: He claims that Ayn Rand thought that empathy and compassion are irrational and destructive, that the poor deserve to die, and that those who seek to help them should be gassed. These are lies, and Monbiot knows it.

In spite of the lies, I do have a shred of sympathy for Monbiot – for what else could he say? It becomes clearer every day that Ayn Rand’s prophecy in Atlas Shrugged was spot on. Although the railroad industry in Rand’s novel has been replaced by a financial market, the same plot is played out: a mixed economy collapses and capitalism gets the blame.

In the U.S. we have seen the central bank – which Rand sought to abolish – encourage excessive loan taking by keeping interest rates artificially low. We have seen the U.S. government force banks to give loans to people who are unable to pay them back. We have seen the government give bailouts to banks – a tragic example of a mixed economy’s mixing of political and economic interests. We have also seen the economy on both sides of the Atlantic being driven to the breaking point by governments taking on great debts to finance popular welfare programs. The mixed economy is crumbling. The left seeks to give capitalism the blame.

In Atlas Shrugged, Ayn Rand uncovers the hoax – and for this reason, Monbiot has a point when he claims that Ayn Rand is capitalism’s Karl Marx. Rand is an influential philosopher and iconoclast, and her alternative to Marx’ theory of exploitation is a theory that the wealth we all benefit from – from computers and airplanes to medicines and books – is fundamentally the result of entrepreneurs’ ability to innovate. Entrepreneurs and capitalists are heroes, not villains – and in Atlas Shrugged, Ayn Rand explains why. More and more people are getting Rand’s point, and Randians are now everywhere, ranging from Wikipedia founder Jimmy Wales to the movements surrounding Ron Paul and Gary Johnson.

Ayn Rand is dangerous to the left, and therefore she’s smeared – something of which she herself was acutely aware. When The Ayn Rand Lexicon was made, she told the editor that such a lexicon would be very convenient: “People will be able to look up BREAKFAST and see that I did not advocate eating babies for breakfast.”

Pictures from Wikimedia Commons: Monbiot, Rand.

Read more

Kronikk: “Open Access på 1-2-3″

Thomas M. Johanson og jeg har skrevet en kronikk om Open Access i Universitas:

Gunnar jobber med å bake kaker – fine, smakfulle kaker. Men isteden for å selge kakene, gir Gunnar dem fra seg gratis. Gunnar gir dem til konditoriene, og konditoriene selger dem med høy profitt. Gunnar og vennene hans er blant kjøperne. Noen ganger, når de skal ta en pause i bakingen, jobber Gunnar og vennene gratis med å avgjøre hvilke kaker som er bra nok til å bli solgt i de beste konditoriene.

Dette lyder sprøtt. Det er likevel ikke sprøere enn hvordan vitenskapelig publisering fungerer. Universiteter produserer forskning og gir forskningen vederlagsfritt til vitenskapelige tidsskrifter. Forskere fagfellevurderer for tidsskriftene, også dette uten vederlag. Deretter betaler universitetene for å få tilgang til forskningen som de selv har finansiert. …

Read more

Breiviks argument

Både i manifestet, i fengslingsmøtene og nå i rettssaken har Anders Behring Breivik lagt frem argumenter for sine tanker og handlinger. Dessverre er det få som vier oppmerksomhet til disse argumentene. Jeg tror det er uheldig — ikke fordi Breiviks argumenter er så gode, men fordi vi som samfunn gjør oss selv en bjørnetjeneste dersom vi ikke forsøker å forstå ideene som motiverte terrorhandlingene 22. juli.

Her er Breiviks argument satt opp i form av en syllogisme: et oppsett av premisser som leder til en konklusjon. Oppsettet er mitt eget; argumentet er Breiviks. Syllogismen er gyldig. Det vil si at konklusjonen, “Breivik bør løslates”, følger fra premissene. Dersom vi skal kunne forkaste konklusjonen, må vi følgelig kunne forkaste minst ett av premissene.

Noen av premissene, slik som P1 og P2, er implisitte premisser. Hva angår ordvalg, snakker Breivik noen ganger om “etnisk gruppe”, andre ganger om “urfolk”. Jeg har valgt å bruke ordet “etnisk gruppe” gjennomgående.

Argumentet:

P1: Nordmenn utgjør en etnisk gruppe.

P2: Norge er landet til den etniske gruppen nordmenn.

P3: På grunn av muslimsk innvandring vil den etniske gruppen nordmenn i løpet av få generasjoner komme i mindretall i Norge.

P4: Muslimer er ikke etniske nordmenn.

P5: En etnisk gruppe er truet når den i løpet av få generasjoner vil komme i mindretall i sitt land.

P6 (følger av P1 til P5): Den etniske gruppen nordmenn er truet av muslimsk innvandring.

P7: Arbeiderpartiet, AUF og regjeringen bidrar aktivt til muslimsk innvandring.

P8: De som bidrar aktivt til noe som truer en etnisk gruppe teller som noen som truer denne etniske gruppen.

P9 (følger av P6 til P8): Arbeiderpartiet, AUF og regjeringen truer den etniske gruppen nordmenn.

P10: Folkeretten gir etniske grupper rett til å forsvare seg, med våpenmakt om nødvendig, mot de som truer dem.

P11: Folkeretten er gjeldende norsk lov.

P12: Norske myndigheter har som oppgave å beskytte gruppen etniske nordmenn når de blir truet.

P13: Norske myndigheter beskytter ikke etniske nordmenn når de blir truet.

P14: En nordmann har rett til selv å forsvare seg, med våpenmakt om nødvendig, mot de som truer hans etniske gruppe når norske myndigheter ikke utfører sin oppgave.

P15: Breivik er en nordmann.

P16: Breivik har forsøkt å forsvare seg mot de som truer hans etniske gruppe gjennom å argumentere, men dette har vist seg ikke å vært tilstrekkelig for å stanse trusselen.

P17: Når argumenter har vist seg ikke å være tilstrekkelig for å stanse en trussel, er bruk av våpenmakt nødvendig.

P18 (følger av P6 og P9 til P17): Breivik har etter gjeldende norsk lov rett til å bruke våpenmakt i forsvar mot Arbeiderpartiet, AUF og regjeringen.

P19: Handlingen som Breivik er tiltalt for teller som bruk av våpenmakt i forsvar mot Arbeidetpartiet, AUF og regjeringen.

P20 (følger av P18 og P19): Handlingen som Breivik er tiltalt for er en handling som han etter gjeldende norsk lov hadde rett til å utføre.

P21: I Norge bør man ikke holdes fengslet for en handling som man etter gjeldende norsk lov har rett til å utføre.

P22: Dersom man holdes fengslet for en handling som man ikke bør være fengslet for, bør man løslates.

Konklusjon (følger av P20 til P22): Breivik bør løslates.

.
Mitt eget syn er at P1, P2, P3, P4, P5, P6, P7, P9, P10, P11, P12, P13, P14, P16, P17, P18 og P20 er enten tvilsomme eller direkte usanne, og følgelig at Breiviks konklusjon faller.

Read more

Is life the ultimate value?

I have an extensive paper on Ayn Rand’s theory that life is the ultimate value in the most recent issue of Reason Papers.

In the paper I argue that Rand’s theory—though it offers a new and interesting way to defend ethical foundationalism—faces a problem of its own in letting ethical obligation rest on a pre-evaluative choice (in Rand’s words, “the choice to live”). I examine four suggested solutions to this problem—offered by Douglas Rasmussen, Nathaniel Branden, Irfan Khawaja, and Allan Gotthelf, respectively—and argue that these solutions are unsatisfactory. I then sketch out my own suggested solution. I suggest that the term “ultimate value” is ambiguous, and that while in one sense, life is the ultimate value, in another sense, happiness is. Grasping the latter, I further argue, is crucial to understand how, in the former sense, we are justified in holding that life is the ultimate value. Toward the end I explain why this view might also have been Ayn Rand’s.

I am happy to report that commentary articles from David Kelley, Douglas Rasmussen, and Irfan Khawaja are forthcoming!

Read more