Two pretty extensive articles of mine have gotten through peer review:

• Is Prostitution Harmful? (pdf) is  forthcoming in Journal of Medical Ethics.
• Is Life the Ultimate Value? (pdf) is forthcoming in Reason Papers.

I was just invited to explain, in two short paragraphs, why I like philosophy. Here’s what I wrote:

I like philosophy because it’s a subject where a lot is at stake. Philosophy is concerned, not just with details — such as an historical event, a chemical compound, or a grammatical rule – but with what kind of being I am and what kind of world I live in. This gives me motivation to pursue questions in philosophy with a level of detail and sophistication that I would not have the patience to pursue in other disciplines.

I also think that philosophy, over the past 30 years, has become a methodologically very healthy subject — at least in the Anglo-American world. The guiding premises are that one’s reasoning should be clear, explicit, and concise; that one should always take arguments for what they’re worth (irrespectively of their popularity and the status of their presenter); and that every paper should ideally be structured around a clear and identifiable hypothesis. I find this liberating and stimulating. I also love the struggle to explain complex issues in simple terms, to structure philosophical arguments, and — perhaps most of all — I love the rare occasions when I come to change one of my philosophical convictions, and experience that from that point onwards, the world looks a bit different.

Experimental philosophers should be allowed to sit uncomfortably. That’s their privilege. We the hedonists, however, stick to armchairs. Nice, soft, and cozy armchairs. Not because philosophy is concerned with the a priori. But because armchairs are awesome.

So this is my new office (338 Georg Morgenstierne’s House). Feel free to drop by and have a seat!

.

.

Etter å ha lest Torgeir Huseby og Synne Sørheims psykiatriske rapport om Anders Behring Breivik (lekket av TV2), er jeg overrasket — og bekymret — over tolkningene som er blitt lagt til grunn for å konkludere med at Breivik er strafferettslig utilregnelig.

Huseby og Sørheims hovedbegrunnelse for at Breivik er strafferettslig utilregnelig, er at han lider av paranoid schizofreni. Han sies å lide av paranoid schizofreni fordi han tilfredsstiller kravene (b) og (d) i diagnosemanualen ICD-10. Huseby og Sørheim hevder konkret at Breivik lider av:

(b) Vrangforestillinger når det gjelder perspesjon og kontroll, eksemplifisert ved følelse av at observanden [Breivik] vet hva andre tenker.
(d) Vedvarende, bisarre vrangforestillinger, eksemplifisert ved ideen om at han er en deltager i en borgerkrig der han har ansvaret for å avgjøre hvem som skal leve og dø, samt forventer maktovertagelse i Europa. (s. 228)

I just arrived in Athens, Greece, where I’ll be staying until Christmas. The first thing that met me upon arrival was this advertisement from a gold seller. It was lying at my doorstep. I am in favor of gold. It is, however, an ominous sign:

.
Tramezzeni Cafe – my favorite coffee shop from my last visit to Athens. Now it’s closed down:

.
At the moment, Germans are not well regarded in Greece — so if you have a German car, don’t park it in Athens. Someone has thrown eggs on this BMW. Interestingly, a German friend of mine, Sascha, will join me here tomorrow. I’ll teach him how to speak English with a Norwegian accent. In case he forgets, and pronounces “the” as “ze” (German version) rather than “de” (Norwegian version), we have our own washing machine, and I believe it can remove egg stains.

.
.
The Professor Johannes Triantaphyllopoulos Library at the Norwegian Institute at Athens, where I’m staying. The Greeks do have an issue with last names.

.
.
The view from the institute. No commentary needed:

..
Me, satisfied, in my office for the month:

.
.
My upcoming talk:

Statsmaktens grenser av Wilhelm von Humboldt er nylig blitt utgitt av Unipub – og jeg har skrevet bokens innledende essay. Dersom du er interessert i liberalismens historie, bør du kjenne til Humboldt. Han er en av de mest konsekvente liberalistene i idéhistorien, i tillegg til at han er en stor skikkelse innen både utdanningsteori, dannelsesteori, historiografi og lingvistikk. Universitetet i Oslo er utformet etter den humboldske universitetsmodellen.

Boken er redigert av Andreas Harald Aure, og oversatt av Aure og Øystein Skar. Bokens forord er skrevet av Dag Michalsen; etterordet av Nils Gilje.

INNLEDENDE ESSAY

Ole Martin Moen

Hvor går grensen for hva en statsmakt med rette kan gjøre? I Statsmaktens grenser gir Wilhelm von Humboldt (1767–1835) et radikalt liberalt svar: Statsmakten bør være sterkt begrenset og bør utelukkende ha som oppgave å opprettholde fred, ro og orden. Andre oppgaver – som å drive skoler, fremme god moral, regulere handel og drive veldedighet – forbeholdes sivilsamfunnet. …

Jeg har skrevet en kronikk i Dagbladet titulert “Har liberalismen feilet?”. Her er den:

Verdensøkonomien er ved bristepunktet. Mange, både i USA og Europa, mener at dette viser at liberalismen har feilet, og at løsningen er mer statlig kontroll over markedet. Men er dette riktig lærdom å trekke?

Opptakten til finanskrisen begynte for ti år siden, etter 11. september 2001. Terrorangrepene hadde gjort mange usikre, og det var tilbakegang i økonomien. For å gi økonomien en «boost», tok den amerikanske sentralbanken et radikalt grep: I løpet av under et år satte den styringsrenten ned fra 6,25 til 1,75 prosent. Liberalister advarte mot offentlig stimulering av økonomien. Billige penger ville gi en kortsiktig boom, men ville også ta ressurser vekk fra investering, drive forbruket opp og gjøre det fristende å ta opp store lån. Liberalister mente at økonomien burde få komme til hektene igjen på egen hånd. De ble ikke hørt. …

I’ve written a short new blog post for the Oxford Practical Ethics blog titled “Using Close Genes – A Suggestion”. Here it is:

Today, if a gay couple wants to have a child, they have two main options: Either (1) they adopt a child or (2) they get an egg from a donor, have it fertilized in a laboratory, and have a surrogate mother carry and give birth to their child.

These are both good options. Imagine, however, that a certain gay couple – let us call them Albert and Mark – wants a child that genetically belongs to both of them. If they want this, then option (1) will not do the trick. Option (2) will be somewhat better, but the child will then carry genetic material from only one of the two.

This does not satisfy Albert and Mark.

Is their problem solvable? Can Albert and Mark have a child that, genetically, is truly theirs? The answer that first strikes one is no, since this seemingly requires technology beyond reach.

It is easily solvable, however, if we just think outside the box. The solution is that the egg fertilized by Albert’s sperm should come from Mark’s sister, or if still fertile, form Mark’s mother. This would not give a perfect genetic match, but a decent one – and it would be safe, affordable, and fully possible. Even legal, I assume, since it does not imply inbreeding.

Why should not gay couples do this? Or, for that matter: Why should not straight couples where one party is infertile?

This is a brief paper of mine on the ethics of cosmetic surgery forthcoming in Think: Philosophy for Everyone (Cambridge University Press), Issue 30, Vol. 11, summer 2012.

As our wealth increases, more and more of us undergo cosmetic surgery. From tummy tucks, breast enlargements and nose jobs to hair transplants and face-lifts: You name it, they fix it.

Even though cosmetic surgery has become increasingly popular, it is often looked at with suspicion. Many feel that there is something fake, superficial and perhaps desperate about undergoing surgery for aesthetic reasons. Though different social groups assess cosmetic surgery differently, the general picture in Western countries seems to be that though a hair transplant and a teeth bleaching will pass, a breast enlargement will raise eyebrows.

Ironically, however, the eyebrows in question might well be both plucked and coloured, for we already do quite a bit to enhance our looks. We work out, dress well, shave and go to the hairdresser. Some of us are on a diet, wear make-up or dye our hair. Many remove benign birthmarks and have braces beyond what is medically required. …

Jan Narveson, This is Ethical Theory, Chicago, Ill.: Open Court, 2009, pp. 283. ISBN 978-0-8126-9646-2, $ 36.95.

Read final version at SpringerLink.

Reviewed by Ole Martin Moen. Published in Journal of Value Inquiry (Springer), 2011, 45:337–341.

In This is Ethical Theory, Jan Narveson seeks to meet the needs of two different audiences. On the one hand, the book is a systematic introduction to ethics meant to be accessible to students with ‘‘no previous background in ethical theory’’ (p. ix). On the other hand, the book is an argument in favor of Narveson’s own preferred theory, contractarianism, meant to be of interest to the professional reader. In parts 1 and 2 Narveson provides a general introduction to ethics; in parts 3 and 4 he presents his own view.

This overall structure has several virtues. It is of benefit to the novice that the author is open and honest about his convictions: This makes the book transparent and helps emphasize that ethical theory is not a subject fit for memorization, but a live and ongoing debate. At the same time, it benefits the professional philosopher that the author takes time to explain how he understands competing theories, and how he thinks these relate to each other and to his own views. …

So far, this is a really impressive book (as expected, coming from a really impressive philosophical milieu at the Norwegian University of Life Sciences). I am not entirely convinced that properties just are clusters of causal powers. I am intrigued, however, and I am very happy to read a book on causation that throws out both Hume and Lewis in Chapter 1.

ÅPENT BREV TIL VEPSEN.ORG

Til Vepsen.org,

I innlegget “Ayn Rand – Apokalypsens profetinne” forsøker deres skribent, Jonas Bals, å knytte filosofen Ayn Rand til Anders Behring Breivik. Bals forklarer at i Breiviks manifest er “Rand … den eneste av hans inspirasjonskilder som er oppgitt med ikke bare ett, men to verk.”

I Bals’ innlegg virker dette dramatisk. Mye av dramatikken forsvinner derimot når man ser konteksten der Breivik nevner Rand: Breivik intervjuer seg selv, og på et spørsmål om hva som er hans favorittbøker, svarer han følgende:

George Orwell – Nineteen Eighty-Four, Thomas Hobbes – Leviathan, John Stuart Mill – On Liberty, John Locke – Essay Concerning Human Understanding, Adam Smith – The Wealth of Nations, Edmund Burke – Reflections on the Revolution in France, Ayn Rand – Atlas Shrugged, The Fountainhead, William James – Pragmatism, Carl von Clausewitz – On War, Fjordman – Defeating Eurabia. Other important books I’ve read (in random order): The Bible, Avesta, Quran, Hadith, Plato – The Republic, Niccolò Machiavelli – The Prince, William Shakespeare – First Folio, Immanuel Kant – Critique of Pure Reason, Homer – Iliad and Odyssey, Dante Alighieri – The Divine Comedy, Karl Marx & Friedrich Engels – Communist Manifesto, Charles Darwin – The Origin of Species, Leo Tolstoy – War and Peace, Franz Kafka – The Trial, Arnold Joseph Toynbee – A Study of History (Breivik, s. 1407)

Som Lars Fr. Svendsen har påpekt, bør man nok ikke tolke for mye inn i disse referansene. Breivik ramser grovt sagt opp pensum på grunnfag idéhistorie. En våken leser vil for øvrig se at det ikke bare er Ayn Rand som får to verker nevnt — det får også Homér.

Det er snodig å knytte Anders Behring Breivik til Ayn Rand. Breivik er religiøs og innvandringsfiendtlig; Rand var ateist og tilhenger av fri innvandring. I manifestet retter også Breivik eksplisitt skyts mot liberalister som Ayn Rand (han kaller dem “capitalist globalists”) og hevder at de er forrædere som vil bli henrettet når tempelridderne tar over.

Det er flott at Vepsen.org diskuterer Ayn Rand. Ayn Rand og hennes ideer fortjener å bli diskutert. Ayn Rand fortjener derimot ikke å bli trukket ned i søla ved å bli assosiert med Anders Behring Breivik — og Vepsen.org burde i det minste holde samme saklighetsnivå som Bill O’Reilly og Rush Limbaugh.

Vennlig hilsen,

Ole Martin Moen
Stipendiat i filosofi, UiO

Kjære redaktører,

Jeg skriver til dere fordi jeg er blitt engstelig for å sende artikler til aviser og tidsskrifter. Det viser seg nemlig, igjen og igjen, at artiklene mine blir utsatt for tilfeldige og umotiverte endringer før de går i trykken.

Jeg har fått tittelen “Livssyn er like viktig som mat og drikke” endret til “Livssyn er viktigere enn sykler” (Humanist forlag). Jeg har fått tittelen “The Jihadist Anders Breivik” endret til det klingende “Anders Breivik’s Manifesto for Martyrdom in a Holy War” (The Independent). Jeg har fått slettet et avsnitt som jeg viser tilbake til senere i artikkelen (Universitas). Nylig har jeg fått satt inn ordet “såkalt” et sted hvor det ikke hører hjemme (Aftenposten) og fått et avsnittsskille satt inn der et avsnittsskille gjør teksten forvirrende (Dagbladet). Alt uten forvarsel.

Jeg lar det gå stolthet i det jeg skriver. Jeg veier ordene mine med omhu. Da er det frustrerende at det jeg skriver stadig blir endret etter noens forgodtbefinnende, og at jeg etter å ha fått antatt en tekst, må være engstelig for at den skal inneholde noe jeg vil skjemmes over.

Offentlig debatt er for viktig til at noen skal fikle med det som blir ytret. Fikling er en uting, og respektable redaksjoner burde holde seg for gode til å endre annet enn skrivefeil.

Vennlig hilsen,

Ole Martin Moen

Jeg har skrevet en bok! Den heter Essayskriving: kort og klart og er utgitt på Høyskoleforlaget. Boken er til salgs i de fleste store bokhandlene, inkl. Akademika, Bokkilden, Norli, Tanum og Ark.

Bent Johan Mosfjell, som er redaktør for Bokavisen, har denne kommentaren til boken: ”Imponerende kortfattet og praktisk. Sjelden har så mange hatt mulighet til å lære så mye fra så lite.”

Vil du lære mer om essayskriving? Ta en titt på boken! De fleste bibliotekene har kjøpt den inn, og dersom du vil kjøpe den selv, anbefaler jeg nettbokhandlene til Akademika og Bokkilden — der er den nemlig billigst (102,-)!

Innholdsfortegnelse:

Skriving – et håndverk

Kap. 1: Hvordan planlegge

Kap. 2: Hvordan lese og ta notater

Kap. 3: Hvordan finne ut hva du skal skrive om

Kap. 4: Hvordan lage et skjelett

Kap. 5: Hvordan få kjøtt på beinet

Kap. 6: Hvordan kladde

Kap. 7: Hvordan redigere

Kap. 8: Etterarbeid

Appendiks: kildehenvisninger og litteraturlister

Anbefalt litteratur

Forord: ”Skriving – et håndverk”

Når du er student, må du ofte skrive essay. Disse skal:

- besvare en tydelig problemstilling

- ha en logisk struktur

- være basert på et pensum

Hvordan skriver du slike essay?

Det er det antagelig få som forteller deg. Da jeg var student, sa de fleste foreleserne at de verken kunne eller ville fortelle hvordan man skriver essay. Grunnen, sa de, er at essayskriving er individuelt og at alle må finne sin egen stil. Derfor kom de bare med generelle formaninger, slik som «jobb strukturert», «finn en god problemstilling» og «underbygg påstander» – som om noen av oss hadde trodd noe annet.

Det er sant at skriving er individuelt. Det betyr derimot ikke at generelle formaninger er veien å gå. Skriving er nemlig et håndverk – akkurat slik som snekring, maling og sying – og man lærer ikke et håndverk av generelle formaninger. Man lærer et håndverk av å følge konkrete råd og instruksjoner, og av å skreddersy sin egen arbeidspraksis etter hvert som man blir varm i trøya.

Denne boken er derfor ikke en tradisjonell bok om skrivekunst. Den likner mer på en instruksjonsmanual fra IKEA: Den forklarer, kort og klart, hvordan du kan gå frem fra du sitter med pensum foran deg til du har skrevet et ferdig essay.

Takk til Thomas M. Johanson, Fredrik Meyer, Niklas Didrik Hellum, Olve Hagen Wold, Yulia Panina, Helle Kjos Brask og Carl Martin Rosenberg for gode kommentarer og forslag til boken.