Category Archives: Uncategorized

Individual Solutions to Social Problems


By Ole Martin Moen.

cover jmeCommentary article published in Journal of Medical Ethics
February 2021 doi:10.1136/medethics-2021-107242

Non-medical egg freezing (NMEF) is egg freezing for the sake of delaying parenthood. The label ‘non-medical’ can be confusing, since the extraction and freezing of human eggs is undeniably a medical procedure. The point is that whereas ‘medical egg freezing’ is done in order to retain capacity to procreate despite a potentially threatening medical condition (eg, cancer), ‘non-medical egg freezing’ is done for the sake of getting more time to find a suitable partner and/or to establish a career before embarking on parenthood.

One type of argument against NMEF is the individualisation argument, according to which NMEF is problematic in virtue of being an individual solution to a social problem. The underlying problem that ought to be targeted, it is argued, is the patriarchal structures in the labour market, which disprivilege women and make it excessively difficult to combine work and parenthood.

In “Arguments on thin ice”, Thomas Søbirk Petersen helpfully distinguishes between three variants of the individualisation argument: the non-address view, the distraction view and the further oppression view.[1] Petersen argues, moreover, that none of these is convincing, and therefore that the rejection of NMEF is unwarranted.

According to the non-address view, the reason NMEF ought to be rejected is that “it cannot address the social causes that make it so difficult to balance career and family”[2] or that it “does not substantially alter the social structures that have constructed inequalities”[3] between women and men. Petersen argues, convincingly in my view, that insofar as the argument merely points to what NMEF does not address, this is a very weak argument. We cannot oppose a treatment that is given to individuals merely by appealing to the fact that this treatment, by itself, does nothing to address the more general cause of this type of problem. Presumably, we should not oppose the practice of putting casts on broken legs because putting on casts does nothing to address the problem of osteoporosis in society.

According to the distraction view, the problem with NMEF is not simply that it fails to address the underlying issue, but that it ‘obscures or draws attention away from social solutions to social problems’.[4]

Petersen makes two points in response to this view. The first is that, rather than being distracting, ‘discussion among politicians, the public and scholars of NMEF usually attracts attention to the huge social moral problems that women often face in the current labour market’.[5] Second, he argues that ‘it would take a lot of evidence to show that the use of NMEF would obscure or make it less likely that the labour market will change in the direction of creating more opportunities for women’, since of the last 30 years, when egg freezing has become an option, the opportunities for women in the labour market have improved.

Here Petersen’s response is somewhat less convincing. First, the relevant question is not whether public discussion of NMEF attracts attention to the issue (it very likely does), but whether the practice of NMEF attracts attention to the issue. Opponents of NMEF oppose the practice, not the discussion. It could be suggested, moreover, that that NMEF practice does in fact take away some attention from the issue, insofar as women who would otherwise suffer under the system and protest as a result, make use of NMEF, find it manageable, and refrain from protesting. Even if this were the case, however, it could be argued that this must be regarded as a step in the right direction. The reason is that, in this case, NMEF reduces protest, not in virtue of silencing the voices of protesters, but in virtue improving the situation for at least some individuals so that protest is no longer so urgent. If one regards this as an illegitimate form of silencing, it seems that one will be committed to opposing virtually any step in the right direction on virtually any social cause.

What concerns Petersen’s second point, about the improvement of women’s situation in the workplace alongside the development of NMEF, it seems that although this does show that the two developments are compatible, there are way too many confounding factors to make inferences about the effect of NMEF accessibility on women’s situation in the workplace.

The final variant of the individualisation argument is the further-oppression view. According to this view, the problem is not simply that NMEF neglects or distracts from the underlying problem, but that it makes the underlying problem worse.

Petersen quotes Karey Harwood who argues that “technological solutions to social problems … often result in the further oppression of disadvantaged groups”.[6] Petersen opposes Harwood by arguing that the proposal lacks empirical support; that the relevant improvements to the labour market may in fact never come about, or do so very late; that NMEF is motivated only in part by concerns related to the labour market; and that, what concerns the oppression of disadvantaged groups, NMEF could be paid for by the welfare state.

While these are weighty objections, Petersen misses out on an important point, namely that—to translate from feminist to consequentialist lingo—there is danger that NMEF gives rise to a collective action problem: a problem where individuals might miss out on a solution that would be better for everyone because of conflicting interests that discourage joint action. To find out whether it does, we have to figure out whether the good gained by users of NMEF is mainly an absolute good or mainly a positional good. If it is mainly an absolute good, we should go for it. If it is mainly a positional good, the advantage is mainly an advantage relative to others (for example, in competing for jobs). In that case, we risk moving in the direction of a society where the majority of women must use NMEF in order to be competitive, and where there is little or no net gain in everyone opting for a medical solution than it would have been if, instead, we made it easier to combine work and parenthood (as in the Scandinavian countries).

In such a regime, it would very likely be the disadvantaged who would be less capable of competing in the race. While Petersen is right that NMEF could be paid for by the government, in case NMEF is indeed mainly a positional good, it is very problematic to spend government money on this good. If our aim is to promote overall welfare, positional goods should not be subsidised; on the contrary, they should be taxed so that the resources can be spent on absolute goods instead.

Petersen has made a helpful contribution by distinguishing between three variants of the individualisation argument that are often conflated in the literature. He has also raised important challenges against several of these variants. In order to justify his overall conclusion, however, he needs to address head-on and in detail the worry that NMEF is mainly a positional good.



[1] Petersen TS. Arguments on thin ice: on non-medical egg freezing and individualization arguments. Journal of Medical Ethics 2021. [Epub ahead of print: 14 May 2020].

[2] Morgan LM, Taylor JS. Op-Ed: Egg Freezing: Why’s this feminist? The Feminist Wire 2013.

[3] Harwood K. Egg freezing: a breakthrough for reproductive autonomy? Bioethics 2009;23(1):39–46.

[4] Petersen TS. 2021. [Epub ahead of print: 14 May 2020].

[5] Petersen TS. 2021. [Epub ahead of print: 14 May 2020].

[6] Harwood K. Egg Freezing and the Feminist Quest for Equality in the Workspace. In: Campo-Engelstein L, Brucher P, eds. Reproductive ethics: new challenges and conversations. Springer, 2017: 70.

* This is the penultimate draft. Thanks to Aksel Braanen Sterri for suggestions that helped improve this paper. The research was funded by The Research Council of Norway, grant 259521.


Tolv kreative hjemmeoppgaver om korona


lekserAv Ole Martin Moen, pedagog og professor. Til fri bruk. 

Det er viktig at hverdagen til barn og unge ikke overskygges av koronaviruset. Gjør hyggelige ting sammen og gi barna anledning til å ha mye digital kontakt med vennene sine. 

Samtidig er det viktig at situasjonen tematiseres og at barn får verktøy til å håndtere den. Helsedirektoratet har laget en fin video om koronaviruset for barn. Dersom lærere eller foreldre skal gi oppgaver knyttet til korona: Her er en liste med tolv forslag som de kan bruke. De første oppgavene er for de yngste barna.


1. Hva vil vi gjøre den dagen koronaviruset ikke er så farlig lenger?

En dag kommer statsministeren til å si på TV at nå er faren over. Det kan være fordi viruset har blitt borte av seg selv eller fordi vi har klart å lage en god medisin mot det. Mange gleder seg til den dagen. Hva har du lyst til å gjøre den dagen? Hva tror du andre kommer til å gjøre? Se for deg noe fint som skjer den dagen og lag en tegning eller skriv en liten historie.


2. Har du lært noe i det siste om hva du er glad i å gjøre?

Vi gjør mange fine ting hver dag. Men noen ganger skjønner vi ikke helt hvor fint det er før vi plutselig ikke kan gjøre det lenger. Lag en liste med tre ting som du nå skjønner at du liker veldig godt å gjøre, men som du ikke tenkte så mye på da du kunne gjøre dem hele tiden.


benthoie23. Hva tror du helseminister Bent Høie gjør i dag?

Helseministeren i Norge heter Bent Høie. Det er han som er den øverste sjefen for ting som har med helse, medisiner og sykehus å gjøre. Hvordan tror du dagene hans er nå? Hva gjør han? Og hva tror du han tenker på? Prøv å komme på én ting du tror han gleder seg til og én ting du tror han gruer seg til.


4. Tror du det er noen som ikke har hørt om koronaviruset ennå?

For noen måneder siden hadde ingen hørt om koronaviruset. Men nå har veldig mange hørt om det. Men tror du det er noen i verden som ikke har hørt om det? Hvem tror du i så fall at de er?

For de som er litt eldre: Av de nesten 8 milliardene mennesker som bor på jorda, hvor mange prosent tror du at vet om det? Hva er det høyeste svaret du tenker at kan være rimelig? Hva er det laveste svaret du tenker at kan være rimelig?


hands25. Hvem var Semmelweis?

På 1800-tallet levde det en lege som het Ignaz Semmelweis. Finn informasjon på internett som du kan stole på. Hva var det Semmelweis fant ut? Les om ham og lag en gjenfortelling av historien.

For de som er eldre: En av dem som har laget en fortelling av Semmelweis, er den norske forfatteren Jens Bjørneboe. Les skuespillet hans, Semmelweis – et anti-autoritært skuespill, eller se NRKs video av skuespillet. Hvorfor tror du at Semmelweis møtte så mye motstand?


6. Hva har sosiale medier å si for koronasituasjonen?

Mange får kunnskap om koronaviruset gjennom sosiale medier. På hvilke måter er sosiale medier gode, og på hvilke måter er de dårlige, i en situasjon om koronapandemien? Finn minst to måter de gode på og minst to måter de er dårlige på. Hva kan vi gjøre for å få mer av de gode, og mindre av de dårlige, effektene av sosiale medier?


some27. Hvilket uttrykk bruker Donald Trump?

Donald Trump, presidenten i USA, skriver mye på Twitter. I begynnelsen snakket han om “the corona virus”. I det siste har han begynt å kalle det for “the Chinese virus”. Hvordan tror du kinesere opplever det? Og, hvis viruset hadde begynt å spre seg fra et sted i USA, tror du at han da hadde kalt det “the American virus”?


8. Hva er egentlig et virus?

Hva er et virus? Og hva er forskjellen på bakterier og virus? 

For de som er litt eldre: Det er vanlig å si at mens bakterier lever, så er ikke virus levende. Hvorfor sier man det? Og, hva er egentlig forskjellen på at noe er levende og at noe ikke er levende?


9. Hva er eksponentiell vekst?

Finn frem matematikkboken og se om det står noe der om “eksponentiell vekst”. Hvis det står noe der, hva betyr det? Og hvordan henger det du leser om der sammen med hvorfor det er veldig viktig at folk nå holder seg mest mulig hjemme?


10. Hva kunne vi ha gjort hvis målet var å smitte flest mulig?

Vi prøver å unngå at folk blir smittet med koronaviruset. Tenk deg, som et tankeeksperiment, at vi skulle prøve å få til det motsatte: Vi skulle prøve, her i Norge, å få flest mulig til å bli smittet. Hva kunne vi ha gjort for å få til det? Hvor lang tid tror du det hadde tatt før vi hadde klart å smitte 90%? Og tror du vi noen gang hadde klart å smitte 100%?


11. Hvem tror du at koronasituasjonen er lettest for og hvem er den vanskeligst for?

Koronasituasjonen, og tiltakene vi har satt i gang for å stoppe spredningen, påvirker folk på forskjellige måter. For noen er mennesker det lettere enn for andre. Hvem tror du det er enklest for og hvem tror du det er vanskeligst for? Tenk på faktorer som alder, velstand, bosted, personlighetstrekk, yrke, helsetilstand.


ambluance212. Hva er samfunnskritiske virksomheter?

Regjeringen har laget en liste over 14 typer samfunnskritiske jobber som det er aller viktigst at blir opprettholdt til tross for koronapandemien. Hva tror du regjeringen har tenkt på når den har valgt ut disse jobbene? Og, hvis vi var nødt til å ta vekk to typer jobber til fra listen, hvilke to tror du det hadde vært minst ille å ta bort? Hvis vi kunne legge til to typer jobber ekstra, hvilke typer jobber burde vi ha valgt?



Illustrasjoner fra Wikimedia Commons (1, 2, 3, 4, 5)




Novelle. Av Ole Martin Moen


I går kom en eldre dame inn til meg. Hun lente seg mot den store, grå knappen på veggen utenfor døren. Jeg åpnet opp, holdt døren mens hun gikk inn og lukket varsomt igjen etter henne.

Ytterst på et av armlenene ved toalettet hang det en stor dorull. Det andre armlenet var slått opp langs veggen. Hun tok tak i det oppslåtte armlenet med stive fingre og heiste det sakte ned, helt til plastknotten ytterst på det tynne støttebenet traff gulvflisene. Så trakk hun skjørtet opp, og strømpene og trusen ned, og rygget inn over dosetet. Da hun satte seg ned, skammet jeg meg litt, for porselenet må ha iset mot den myke huden.

Det sildret svakt, ujevnt og lenge. 

Da hun var ferdig, pirket hun med neglen for å få løs et tørk fra dorullen. Rullen var ny; det glatte, grå papiret var surret stramt og tykt. Hun klarte bare å få løs noen små papirremser. Så tok hun hardere i. Da skubbet hun den store dorullen ut over kanten på armlenet. Den flate siden traff gulvet med et smell.

Først satt hun helt stille og kikket ned på den. Så lente hun seg frem og strakte ut høyrearmen. Hun klarte så vidt å nå den med fingertuppene. Da hun lente hun seg enda lengre frem, fikk hun håndflaten nedtil og begynte å gripe rundt kanten. Men i det hun fikk tak, begynte kroppen å bikke forover. Hun grep med venstrehånden etter noe å holde seg igjen i. Men hånden grep i løse luften. Hun kakket pannen mot gulvflisene og ble liggende i fosterstilling.

Et kvartér senere sto hun foran speilet. Hun holdt en sminkedåse i den ene hånden og en liten børste i den andre. Hendene skalv, men til slutt klarte hun nesten å skjule den mørkeblå flekken over det høyre øyet. Hun famlet da hun dyttet sminkesakene tilbake i vesken. Så lente hun seg mot knappen på innsiden. Pumpen der oppe suste svakt og den tynne metallarmen presset døren opp.

Dørpumpen min omfordeler og utjevner. Den bremser ned de raske og fremskynder de saktmodige. 

På ettermiddagen i går måtte pumpen min gi tapt. En mann med koksgrå dress og skrukkete skjorte røsket opp døren. Da han hadde kommet på innsiden, tvang han døren igjen etter seg. Pfft, sa pumpen, i en nytteløs protest. Mannen vred om låsen så døren holdt seg lukket.

Han stakk hånden i lommen på dressjakken sin og trakk frem en flat flaske med beige etikett. En gyllenbrun væske plasket rundt inni. Han skrudde av metallkorken, satte tuten til munnen og la hodet bakover. Så helte han i seg fem store slurker. Da han var ferdig, satte han flasken hardt ned på vasken. Det klunket høyt og et par dråper sprutet ut på den hvite emaljen.

Vasken min er bred og flat. Kranen har et langt, blankt håndtak som jeg strekker ut til dere over det store, firkantede karet.

De tre neste gjestene la visst ikke merke til de gyllenbrune dråpene. Men så kom en jente med gummistøvler og knallgul parkdress. Hun var på do alene mens moren sto utenfor og passet på. Da jenta sto foran vasken og skulle vaske hendene, la hun merke til dråpene og ble stående og betrakte dem. Så strakte hun hånden ut mot dem. I det en fingertupp nesten var borti, nølte hun, og i et sekund sto hun stille før hun trakk hånden sakte til seg igjen.

Mens hun trakk den tilbake, tittet hun opp og møtte sitt eget blikk i speilet. Først hadde hun en alvorlig mine. Så kom et lite smil, og så et litt større smil, og da stirreleken unektelig var tapt, geipet hun til seg selv. Hun fniste og skar grimaser, først bare med ansiktsmusklene, så ved å bruke fingrene til å dra i den glatte huden på kinnene. Hun fortsatte helt til mammaen ropte, gjennom døren, at hun måtte bli ferdig.

Dråpene tørket inn til små flekker. Senere ble de trukket inn i Aishas tykke klut da hun ga meg kveldsstellet.

På formiddagen i dag var det to tenåringer som smatt inn hit. En gutt og en jente. De vrengte av seg skolesekkene, kastet dem på gulvet og sjekket to ganger at døren var låst. Så gikk hun bort til ham og de kysset. I begynnelsen var bevegelsene deres stive og stakkato, men så myknet de opp og gled jevnere.

Han tok opp telefonen sin, holdt den på strak arm og tok et bilde av dem begge. De lo da de så bort på bildet på skjermen. Så kysset de mer, hun slikket ham på halsen og han tok flere bilder. Da hun stakk hånden ned innenfor kanten på buksen hans, la han telefonen fra seg på den brede kanten innerst på vasken. Telefonen ble liggende med skjermen opp, og den viste et stillestående bilde av takplatene mine i åtte og et halvt minutt.

Etterpå var kroppene deres slappe og døsige. Hun grep dorullen som hang på armlenet, trakk ut en lang remse med papir og surret det hardt rundt to av fingrene hans. Så vred hun om låsen og trykket inn knappen med albuen.

Utenfor sto en mann i lyseblå boblejakke og lente ryggen mot veggen.

“Unnskyld”, sa jenta, “han hadde skjært seg.” Gutten så ned på hånden sin og de hastet bortover korridoren mens hun holdt et godt tak rundt to av hans fingre.

Mannen gikk rolig inn med slitte støvler. Han senket blikket da han oppdaget speilet. Så tok han frem en klapptelefon og en lader, og rettet ut den flokete ledningen mens han lette med blikket rundt langs gulvlistene. Øynene stoppet da han kom til den hvite boksen med lokk ved siden av panelovnen. Han satte seg ned på kne og flippet opp det lille plastlokket, så den skjulte metallfjæren spente seg. Så dyttet han laderen inn i kontakten. Da han satte ladekabelen i telefonen, kom det et svakt pling.

Han la telefonen på gulvet. Så krabbet han inn under vasken. Der la han seg forsiktig ned, dro hetten på boblejakken over hodet og la det skjeggete kinnet mot jakkeermet. Så lot han øyelokkene få stenge verden ute.

Det tok ikke lang tid før han snorket. En lun dur fylte det lille rommet. Mens han lå der, ønsket jeg så sterkt at det var mer jeg kunne gjøre. Jeg fantaserte om at vasken min, i stedet for å være så kald og hard hele tiden, for en liten stund kunne bli myk og varm, og at jeg kunne senke den ned og bre den over ham.

Etter fem minutter kom det et svakt klikk fra føleren borte ved døren. Nattemørket kom. Bare det bleke måneskinnet fra nødutgangskiltet lyste opp. Armlenene ved toalettet kastet spinkle skygger som ble brutt i vinkler ved overgangen mellom gulv og vegg.

Mens det var dag ute hos dere andre, hadde vi en natt her inne. Jeg hørte at noen kom bort til døren, men de så nok at den var låst, for de gikk stille videre. Først etter en time var det en som tok i dørhåndtaket og dro i døren. Det dunket i treverk og klikket i metall.

“Hallo?” Det var en mannsstemme utenfor.

Overnattingsgjesten min åpnet øynene sakte. En liten stund lå han helt stille og så ut i nattemørket. En klagende spedbarnsgråt ble hørbar gjennom døren. Da mannen beveget på bena, fanget føleren det opp, og straks sto solen høyt på himmelen.

“Unnskyld”. Det var stemmen utenfor igjen og den lød stresset. “Jeg må skifte en bleie.” 

“Yes, yes”, mumlet mannen under vasken. Han ålte seg ut, skubbet seg bort mot telefonen, tok den opp og smilte forsiktig da han så den lille skjermen. Så kom han seg opp og gikk og dyttet inn den største av de to knappene over toalettet. Jeg ga ham en høy lyd av vann som plasker mot porselen. Så skyllet han hendene raskt i vasken, gned seg i ansiktet og låste opp. Han åpnet døren sakte, trådte ut og holdt den åpen slik at den unge mannen fikk manøvrert barnevognen inn. 

Skiltet utenfor døren min er litt misvisende. For dere trenger ikke rullestol for å komme inn til meg. Dere trenger ikke hjul i det hele tatt. For å vise dere det, skulle jeg ønske at jeg kunne skyve litt på buen, strekene og prikkene på skiltet dere har hengt opp.  Jeg skulle ha utvidet buen på rullestolen slik at den ble til et rundt ansikt, brukt strekene fra kroppen til å lage en rett munn og tatt de to prikkene, som nå er hode og fot, og laget to store, rådville øyne av dem.

Jeg gjør døren vid og vasken lav. Og jeg mykner opp i fugene når dere kommer hit og tør å gå rett på sak, og stoler fullt og fast på at jeg skåner dere fra de andres dømmende blikk.

Dere frykter aldri at jeg skal dømme. Og det trenger dere heller ikke.

Kanskje dere tror at jeg avstår fra å dømme fordi jeg ikke ser noe. Sannheten er det motsatte. Jeg avstår fra å dømme fordi jeg ser alt.


Ole Martin Moen, 2020

Highlights from the Royal College of Psychiatrists conference on philosophy and psychedelics

Last week I participated, and gave a talk, at a conference organized by the Royal College of Psychiatrists in London. The theme of the conference was Philosophical Issues in Psychedelic Drug Use. The theme was just narrow enough to make this a perfectly focused conference.

The keynote addresses were given by Robin Carhart-Harris and Roland Griffiths, who brought everyone up to speed on their respective work on psychedelics at Imperial College and Johns Hopkins.

obligatoryApart from the keynotes, these were the conference highlights for me: One was a talk by philosopher Chris Letheby (Univ of Adelaide) who has written a remarkable paper, “The Philosophy of Psychedelic Transformation,” published in Journal of Consciousness Studies. In the talk he elaborated on the arguments that he makes in the paper. You should follow him on Twitter.

The other highlight was a refreshingly provocative talk by philosopher Maura Priest (Radford Univ/Columbia Univ) titled “Obligatory Drug Use” (see picture), in which she discussed whether there are cases where not using psychedelics (or other drugs) is morally wrong. She has not yet published on this issue, but I really recommend having a look at her other work. 

I also gave a talk at the conference, titled “The Epistemic Argument Against Psychedelics.” Below you can see my flip chart from the talk and the abstract. As some of you know, I´m currently writing a more extensive paper on psychedelics (and MDMA) that I hope to finish soon. I will keep my readers posted.


Art Curators versus Philosophers

I went to the Ashmolean Museum in Oxford today, together with Francesca Minerva and Alberto Giubilini. On the plaque below this Roman bust it reads: The subject has a light beard and a long thick hair. It falls to his shoulders at the back but ends in a few straggling locks on the brow. The unfashionable long hairstyle suggests an intellectual figure – a philosopher or a sophist. Well, thank you, art curators at the Ashmolean!